Norge er et av verdens rikeste land. Likevel sliter barnefamilier med økonomien, eldre med å få nødvendig omsorg, unge med å komme inn på boligmarkedet og helsepersonell med et stadig større arbeidspress. Samtidig bruker vi titalls milliarder kroner internasjonalt.
Hvorfor stiller vi ikke strengere krav til politikerne våre? Og hvorfor er vi så forbanna redde for å si at nok er nok?
Det er noe som skurrer i Norge.
Vi har milliarder til internasjonal bistand, klimafond og utenrikspolitiske satsinger. Statsråder reiser verden rundt og forteller hvor viktig det er at Norge tar ansvar.
Men hvem tar ansvar for Norge?
Feilprioritering og manglende fokus på Norge
I 2025 brukte Norge 58,9 milliarder kroner på ordinær bistand. I tillegg kom omfattende militær støtte til Ukraina. Gjennom Nansen-programmet ble det bevilget rundt 85 milliarder kroner til Ukraina og berørte naboland i både 2025 og 2026, fordelt på militær og sivil støtte. Regjeringen foreslår å fortsette på samme nivå i 2027.
Det er enorme summer. Støtten til Ukraina handler også om Europas og Norges sikkerhet, men størrelsen på bevilgningene gjør det desto viktigere å stille spørsmål om prioriteringer, kontroll og resultater.
Når norske kommuner må kutte i tjenester, eldreomsorgen er presset og familier sliter med økonomien, bør ikke politikerne da være like tydelige på hvordan de prioriterer innbyggerne hjemme?
Mye av dette er viktig. Men hvor god kontroll har vi egentlig?
Riksrevisjonen dokumenterte i 2024 vesentlige mangler i kontrollen med risikoen for økonomiske misligheter i norsk bistandsforvaltning.
Det betyr ikke at pengene er forsvunnet. Men det betyr at kontrollen ikke har vært god nok.
Hvorfor aksepterer vi svak kontroll med milliarder av skattekroner, samtidig som vanlige nordmenn stadig får beskjed om at vi må stramme inn?
Hva med innbyggerne våre?
Mens milliardene bevilges, øker kommunale avgifter, matprisene presser husholdningsøkonomien, og mange unge har problemer med å kjøpe sin første bolig.
SSB dokumenterte i 2026 at 98 700 barn levde i husholdninger med vedvarende lavinntekt i perioden 2022–2024.
Vi har helsepersonell som risikerer å bli syke av arbeidspresset, eldre som trenger mer omsorg, veier med vedlikeholdsetterslep og tog som stadig blir forsinket eller innstilt.
Ifølge Bane NOR var bare 87,6 prosent av persontogene punktlige i 2025.
Vi diskuterer stadig større budsjetter, nye administrative oppgaver og flere offentlige tiltak. Men blir tjenestene tilsvarende bedre?
Og hva skal Norge leve av etter oljen dersom vi ikke prioriterer verdiskaping, effektivisering og langsiktig økonomisk bærekraft?
Hvem tjener egentlig hvem?
Det politiske Norge kan til tider fremstå som en lukket krets der de samme menneskene beveger seg mellom politiske verv, offentlige toppstillinger og internasjonale posisjoner.
Det trenger ikke være noe galt med slike karriereveier. Men hvor åpne er prosessene? Hvor tydelig vurderes kvalifikasjoner og resultater? Og hvorfor oppleves det så ofte som om politisk ansvar forsvinner når noe går galt?
Vi trenger mer åpenhet, mindre kameraderi og tydeligere ansvar.
Grunnloven § 49 slår fast at folket utøver den lovgivende makten gjennom Stortinget. Politikerne er altså våre representanter. De forvalter fellesskapets penger, ikke sine egne.
Det burde være en selvfølge at innbyggernes behov, offentlig ressursbruk og dokumenterte resultater står sentralt i enhver politisk prioritering.
Hvorfor er vi så stille?
Skal vi akseptere stadig høyere regninger uten å stille tydeligere krav?
Hvorfor fortsetter vi å stole på flotte taler, løfter og partiprogrammer fremfor å kreve dokumenterte resultater?
Er vi redde for å bli kalt egoistiske hvis vi mener Norge må prioritere sine egne innbyggere høyere? Eller har vi ganske enkelt blitt for vant til at ting er som de er?
Dette handler ikke om å slutte å hjelpe andre land. Norge skal bidra internasjonalt, også fordi det er i vår egen interesse, men det må være lov å kreve at politikerne først kan forklare hvordan de tar vare på landet de er valgt til å styre. Vi trenger ikke flere fine ord. Vi trenger åpenhet, ansvarlighet og politikere som tør å prioritere.
Et rikt land kan også forvaltes dårlig. Og konsekvensene av dagens prioriteringer kan bli regningen våre barn og barnebarn må betale.
Kanskje er det på tide at både politikere og velgere stiller seg ett enkelt spørsmål:
Har vi blitt så opptatt av Norges rolle i verden at vi har glemt å stille krav til hvordan Norge fungerer hjemme?
Det er ikke egoistisk å kreve at Norge prioriteres. Det er demokratisk.
Nok er nok. Nå må Norge prioriteres.
Faktagrunnlag: Norad, Riksrevisjonen, Statistisk sentralbyrå, Bane NOR og Grunnloven § 49.
SjekkPulsen.no