Jeg skammer meg for hvordan vi har behandlet planeten, men er handlingslammet. Handlingslammet fordi jeg bør skamme meg for å fly, for å kjøre bil, for å spise kjøtt, for sigarettsneipen jeg lot ligge igjen på stranda i 2002 og mye mye mer. Jeg bør skamme meg og jeg gjør det – men kaoset i verden som forteller meg hver dag hva jeg ikke bør gjøre, det stopper mitt håp om i det hele tatt klare å ta noen gode valg for naturen. Nei, jeg kaster ikke lenger noe i naturen, men jeg må dessverre fly til feriedestinasjoner, jeg handler kjøtt i butikken – og langt mer jeg burde ha sluttet med.
Fornuftige tiltak som å redusere bruken av plast, unngå å kaste plast i naturen, planlegge utfasing av oljeindustrien og det å gjøre noe med transport- og fraktsektoren for å gjøre den grønnere – det er tiltak som vi alle skjønner må til. Når det forslås tiltak fra ulike hold om at alle må slutte å spise kjøtt (i alle fall spise langt mindre kjøtt), så blir det rett og slett for mye for folk. Det er krav som virker urealistiske som gjør at folket blir handlingslammet. De tenker at «uansett hva jeg gjør, så vil det ikke være godt nok». Mennesket har spist kjøtt i en evighet, og folket selv ser at det ikke er der utfordringen ligger. Det er ikke det som løser klimakrisen.
Politikerne ser heller ikke ut til å klare å løse utfordringene, ei heller private med nok av cash, hvor det kunne ha vært mulig å investere stort i teknologi som raskere førte til forbedringer. Investorer krever gevinst på sine investeringer, og da er få villige til å investere i noe som bidrar til et bedre miljø – hvis de selv ikke før en økonomisk gevinst av det hele.
Skal man få folket til å bidra, må realistiske krav markedsføres av både stat og organisasjoner. Det nytter ikke å skamlegge alt her i verden, og politikerne er de som må legge føringene. Det er de som kan pålegge bedrifter som spyr ut miljøfiendtlig avfall om å rense utslipp, endre rutiner og ev. stoppe all forurensing. Det er politikerne som må legge føringer for hvordan hvert enkelt land behandler avfall, miljørutiner blant befolkningen, at kun miljøvennlige selskap subsidieres m.m.
Skal vi klare dette sammen, så må vi prioritere. Vi kan ikke lenger forvente å leve et liv i luksus når naturen ødelegges. Vi må også endre våre vaner, og politikerne må snart begynne å prioritere, iverksette tiltak som viser at grønne tanker lønner seg.
Uten naturen, så har vi ingenting.
SjekkPulsen.no
