I et helseperspektiv fokuseres det på forebygging og behandling av fysiske og psykiske sykdommer, men forebygging og støtte til ensomme mennesker har fortsatt en vei å gå.
Det er mange grunner til at mennesker lever i ensomhet. Forskning viser også at ensomhet er mer utbredt blant personer med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig kan ensomhet utvikle seg til å bli en psykisk lidelse eller medvirke til økt risiko for å utvikle psykiske lidelser. Ensomhet kan altså både være en årsak til og en konsekvens av en psykisk lidelse.
Hva er noen årsaker til at mennesker lever i ensomhet?
Eldre mennesker kan ha mistet sin ektefelle og sine nære venner. Det er vanskelig å komme seg ut for å treffe nye mennesker i en travel hverdag for de fleste, men også for de som har vanskeligheter med å komme seg ut og «sosialisere seg». Tilbudet til denne gruppen av ensomme, de finnes – men det kunne ha vært bedre. Noen få private og frivillige organisasjoner har sørget for sosialisering på dette området, og enkelte kommuner har også tilbud til denne gruppen.
En utfordring blant denne aldersgruppen er at de som allerede er «sosiale vesener», de deltar på aktiviteter – men de som virkelig hadde trengt å treffe andre mennesker gjennom felles aktiviteter, de tør ikke ta initiativet. Da hjelper det lite med tilbud, når de som trenger det mest, ikke får hjelp til å «komme seg ut».
Dagens unge vokser opp i et stadig mer krevende samfunn på flere områder. Noen faller ut av skolegangen for tidlig grunnet en rekke faktorer, andre føler rett og slett at de ikke passer inn i den virkeligheten vi lever i. Det er et enormt press fra media. Populære «kjendiser» blant ungdommen (trendsetterne og influenserne) markedsfører ofte en rekke produkter i sosiale medier; produkter som ikke alltid er like rimelige å kjøpe uten en fulltidsjobb – og selv med en fulltidsjobb, så vil det være nærmest umulig å kjøpe alt av det «nye og kule» som markedsføres. Trendsetterne selv har som oftest heller ikke råd til å kjøpe mye av det de selv markedsfører. Familieøkonomien merker presset, men hvem vil vel egentlig at ens egne barn skal føle seg «utenfor»? Et slikt kjøpspress i media utfordrer de fleste – og det er ikke til å stikke under en stol at mange vil føle seg mislykkede som følge av at de ikke kan kjøpe det de ønsker, og kanskje bruker mer tid innenfor husets fire vegger.
Samfunnet er med på å skape «tapere», dvs. de som selv føler seg som «materialistiske tapere», men som i virkeligheten på sikt finner ut at det materialistiske faktisk ikke er det viktigste. Ikke alle kommer til dette punktet, men mange. Det er bare trist at de såkalte influenserne ikke bruker sin påvirkningskraft på viktigere områder enn å fremme salg av produkter og tjenester. Selvsagt føler mange seg utenfor på grunn av dette.
Enkelte opplever også ensomhet ved at de har mistet familie, mistet jobben eller et sosialt nettverk som alltid var tilgjengelig. Er man fysisk eller psykisk syk, kan dette også sette et hinder for sosialisering med andre mennesker – og føre til en forverret situasjon for de som allerede har utfordringer i livet.
Årsakene kan være mange, så hva gjør vi egentlig for ensomme mennesker i dette landet?
Kan man og bør man likestille ensomhet på lik linje med en fysisk eller psykisk sykdom?
Mange prøver å komme seg ut av ensomheten, men lykkes ikke. Noen forskere mener at ensomhet er den nye folkesykdommen, at ensomhet kan føre til en for tidlig død, samt forårsake en rekke andre sykdommer.
Er det ikke på tide å ta ensomhet på alvor for samfunnet?
Ensomhet kan i flere tilfeller føre til økt psykisk belastning, skape en ond sirkel som gir vrangforestillinger av virkeligheten, samt lite fornuftig og logisk tankegang. Forebygging på et tidlig stadie er viktigere enn vi tror.
Kan ensomhet som påvirkning på mennesker, skape mennesker som har negativ innvirkning på samfunnet? I så fall bør samfunnet ta ensomhet på alvor, slik at vi faktisk viser at vi tar helse på alvor i Norge. Dette er også en del av politikernes ansvar, men på dette området er politikerne dessverre svært så kunnskapsløse. Det er på tide å ta menneskene bak tallene på alvor; Tallene som viser at veldig mange har utfordringer med ensomhet i Norge.
Angst og depresjon gis i dag som diagnose, så hva er egentlig forskjellen hvis man sammenligner disse typer diagnoser med ensomhet? Kan ensomhet «behandles», så burde det kanskje også være en diagnose?
Men hvordan fange opp mennesker som kanskje vegrer seg for å fortelle hva de føler og få de til å snakke om at de faktisk er ensomme? Det er dessverre fortsatt tabubelagt å si at man er ensom, og man ønsker selvsagt ikke å grave seg enda lenger ned enn man allerede er. Hvordan skal man da komme ut av den onde sirkelen, hvor «noe» holder en tilbake for å kunne omgås andre mennesker?
Mange velger også å ikke fortelle om egen ensomhet i verken utredning eller i behandlinger, noe som kan gjøre det utfordrende for den enkelte behandler å se det totale årsaksbildet og sette igang nødvendige tiltak som kunne ha ført til en forbedring.
Ja, det finnes også de som er i et forhold og kanskje er samboer/gift, har barn og bor sammen, men som allikevel føler seg ensomme i forholdet. For disse kan det være en ekstra utfordring, og enkelte tar da på seg en maske og spiller en rolle som gjør at en ikke er seg selv. Hvilket liv har man da, og er det riktig at man skal måtte skjule egne følelser, tanker og ønsker?
Dersom man føler seg ensom i et forhold, så kan årsakene være mange. Det kan ha noe med at partneren ikke er «den rette», at man har utfordringer med kommunikasjonen og ikke prioriterer eller viser at man verdsetter hverandre like høyt. Det å se hverandre, lytte, forstå og være der for hverandre, er viktig uansett om man er i et forhold eller ikke. Dette gjelder både i forhold, i familier, blant venner, kollegaer og våre medmennesker.
Vi må være her for hverandre.
Ønsker du noen råd for å komme ut av ensomheten, da har helsenorge.no en god artikkel om dette.
Råd for å komme ut av ensomheten (helsenorge.no)
SjekkPulsen.no / Ansattnett.no
